Stortinget vedtok nettopp utbygging av Johan Castberg feltet, hvor det innen 2024 skal investeres 47 milliarder kr og det skal utføres 47 000 årsverk i byggeperioden. Bortsett fra Terje Halleland (FrP) så jeg ingen energipolitikere i media som feiret dette, men man kan tvert i mot lese i VG at energipolitikere fra flere partier kappes om å forby plast i stortingskantina. I Stortinget ser det nemlig ut til at de store sakene oftest sklir forbi, mens symbolpolitikken skinner.
SV og MdG stemte i mot utbyggingen fordi norske utslipp vil øke noe, og sier dermed nei takk til både 1 700 årsverk hvert år i driftsperioden, og en inntjening for staten på ca 75 milliarder kroner.
I Fremskrittspartiet er vi glad for at feltet vil bidra til stor verdiskapning og arbeidsplasser nasjonalt, og i Nord-Norge spesielt, og er samtidig opptatt av at klimautfordringer løses globalt og at norsk olje- og gassindustri er en del av den internasjonale løsningen.
Klimautfordringer løses nemlig ikke ved at vi sier nei til produksjon i Norge, vi trenger globale løsninger. Norsk regelverk og kompetanse sammen med at verden bytter ut kull med gass vil bidra til at vi når klimamålene. Faklingsforbudet som vi har i Norge er også et nøkkelement.
Stort sett alle norske olje- og gassinstallasjoner har et tårn, som det av og til kommer en flamme ut av. Dette kalles fakling, og i Norge fakler man minimalt og kun av sikkerhetshensyn. Hvis petroleumsproduksjon i resten av verden gjorde som Norge og hadde forbud mot å brenne gass for å bli kvitt den, ville man bare vest i Afrika bidra til en reduksjon i CO2-utslippene som er større enn de totale norske utslippene.
Vi vet at verdens befolkning skal øke til minst 9 milliarder mennesker, noe som fører til at energietterspørselen øker. I dag er etterspørselen etter olje og gass er rekordhøy og ventet å fortsatt vokse mot 2040. Er da løsningen å si nei til mer norsk produksjon, eller jobbe for at resten av verden produserer etter samme strenge krav som i Norge?
Hva tror du er best for klimaet?
Roy Steffensen 